Drammens Museum, avd. Gulskogen gård

Hjertelig velkommen til å utforske lystgårdenes rike historie på Gulskogen Gård! Nå har du sjansen til å trå inn i hovedhuset og vandre gjennom tidens interiør sammen med en kunnskapsrik museumsvert. Sammen med denne verten vil du få tilgang til spennende digital formidling som kaster lys på gårdenes fortid. Ta deg også tid til å besøke bryggerhuset og kammerset i sidefløyen, der du vil finne en koselig kiosk med forfriskninger. Gulskogen Gård er et historisk skattkammer som venter på å bli utforsket, og du er hjertelig velkommen til å bli inspirert av historien som fortelles her.

Her kommer en smakebit:
På slutten av 1700-tallet hadde den rike bonden Hans Hansen Gulskogen eierskapet til gården Søndre Skogen. Imidlertid, da skjebnen førte ham i fengsel og senere i døden, ble gården satt under hammeren i 1793. Da skjedde det noe bemerkelsesverdig – Peter Nicolai Arbo og Anne Cathrine Collett, byens mest formuende og innflytelsesrike borgere, grep sjansen. I løpet av noen få år gjorde de en imponerende transformasjon av Gulskogen. De forvandlet de opprinnelige bygningene til praktfulle klassisistiske landvillaer i tråd med engelsk-danske arkitektoniske inspirasjoner. Samtidig ble den nedre delen av jordveien omgjort til en storslått 30 mål stor landskapspark. På begynnelsen av 1800-tallet var Gulskogen en av mange luksuriøse landeiendommer som strakte seg langs hver side av den majestetiske Drammenselva.

Etter at byggherren hadde forlatt Norge og bosatt seg i Danmark i 1809, ble Gulskogen forpaktet bort og fikk begrenset bruk som en lystgård. Det var først i 1828 at det gamle gårdsanlegget ble et fast bosted igjen. Den gangen flyttet overlærer Christian Fredrik Arbo, en slektning av den opprinnelige byggherren, og hans hustru Marie Christiane Rosen, inn i huset. Siden den tiden har Gulskogen vært i familiens eie og har blitt bebodd av etterkommere gjennom generasjoner. Både maleren Peter Nicolai Arbo (1831-92) og arkitekten Christian Fredrik Arbo (1876-1951) har tilbrakt betydelig tid her. Den siste eieren av gården var tekstilkunstneren Ingeborg Arbo (1872-1958).

Når det gjelder bygningene, hagen og museet, hovedbygningens utvendige kledning er en etterligning av klassisk sandstensdekor, og de malte vinduene gir hint om at huset ble utstyrt med moderne "engelske" skyvevinduer på den tiden. Opprinnelig var hovedbygningen omgitt av to frittliggende sidebygninger, som fra hagens perspektiv framsto som vakre paviljonger på hver side av hovedhuset. I 1860-årene ble imidlertid den sørlige fløyen revet, og samtidig ble hovedbygningen utvidet med den nåværende spisestuen i en vinkel mot nordfløyen.

Mens mange av de andre praktfulle lystgårdene langs elva gradvis forsvant og ble erstattet av fabrikker og bolighus, har Gulskogen klart å bevare sin historie og sjarm. Den gamle uthusfløyen mot veien er fremdeles intakt, selv om den er skjult under den ytre kledningen. En stor enhetslåve ble bygget i 1857 og har overlevd tiden da gården var i drift. I 1959 ble Gulskogen opprettet som en stiftelse og åpnet for besøkende for første gang i 1972. I 1996 ble den inkludert som en del av Stiftelsen Drammens Museum. Restaureringen av anlegget ble ledet av arkitekten Christian Fredrik Arbo, som også designet et stakittgjerde som omgir gården. Gulskogen er en sjelden komplett eiendom som gir en autentisk innsikt i Arbofamiliens tid, med et møblert hus og intakte uthus. Parken er en annen bemerkelsesverdig del av stedet, med nøttelunder, dammer og vakre blomsterbed. Den 265 meter lange lindealleen gir stedet en unik karakter, og parken inneholder Norges eneste gjenværende labyrint av lindetrær.

På Gulskogen har de også en historisk sjøbod som ble flyttet fra "Runtom" i Drammen på 1970-tallet. Selv om sjøboden antas å være fra 1800-tallet, er det mulig at den kan dateres enda lenger tilbake i tid. Sjøboden har blitt omhyggelig restaurert, inkludert en rekonstruksjon av heisespindelen. Den rommer en spennende utstilling med tittelen "Drammenselva sett gjennom en sjøbu," som utforsker elvens betydning for næring, transport og kultur i regionen.

Like ved siden av sjøboden finner vi et båthus som ble oppført i 1991. Dette båthuset huser blant annet en nedsetterbåt fra Drammenselva.

Litt lenger opp langs elven står et "stemhus" som ble flyttet fra "Konghenglet" i Sigdal. Dette huset inneholder en spindel med trosse som ble brukt til å slippe tømmerflåter ut i elven. På bredden av elven ser man fortsatt tydelige påler som ble brukt for å lagre tømmer fra fløtingen, og noen av disse pålene er fortsatt synlige i elva den dag i dag.