Urheia friluftsområde og kultursti i Risør

Langs kulturstien i Urheia er det kulturminner i form av et gammelt kystfort fra annen verdenskrig og Risørflekken, et sjømerke fra seilingstiden med flott utsikt over byen og havet.

Det er to små vann i området som kan brukes til svømming og fisking på sommerstid, og skøyting på vinterstid. Urheia er svært familievennlig.

Risør er en av de eldste byene på Sørlandet. Som de øvrige kystbyene i landsdelen er den grunnlagt på tømmer- og trelasteksport, skipsbygging og seilskutefart. I dag regnes Risør som Norges kanskje vakreste og best bevarte trehusby.

I Risør kan du også bli med på guidet byvandring med Risørs egen vekter.

Her er et turforslag med start i Risør sentrum der man vandrer oppover mot Urheia.

Startpunkt: Torvet 1, Prebensens hus
Gården ble oppført like etter bybrannen i 1861 av Jacob Wetlesen Prebensen (1808-1892). Prebensen etablerte handelshuset J. W. Prebensen i 1833. Virksomheten omfattet skipsfart, butikk, skipshandel, iseksport, trelasthandel, sagbruk, skogsdrift og mølledrift. I 1860-årene var
J. W. Prebensen Risørs største bedrift. Prebensen overdro det meste av virksomheten til sin sønn Jacob Christian og flyttet til Christiania (Oslo) i 1876. Den vakre verandaen i støpejern ble antagelig anskaffet til Kong Oscar IIs besøk i 1891. Huset ble totalrenovert etter en brann i 2007.

Solsiden 8
Dette praktfulle patrisierhuset er et av byens beste eksempler på sen empirestil. Legg merke til vindusgerikter, pilasterformede hjørnebord og utskårne bjelkehoder. Byggherre var Stian Herlofsen Finne (1802-1890), som bl.a. eide Holmen verft og var skipsreder, sagbrukseier og
iseksportør.

Solsiden 10
Med sine utsmykninger, brutte hjørner og karnapp er dette huset - som er en kopi av det opprinnelige huset fra 1861 som brant ned i 1992 - nesten identisk med Solsiden 8. Det ble oppført av fru H. D. Carstensen og senere overtatt av slektninger.

Husene i Urbakken
De idylliske husene oppover slyngveien mot Urheia er av ulik alder, og omfatter både villaer av anselig størrelse og små “stuer”. De fleste er permanente boliger, mens noen eiendommer benyttes som fritidsboliger. I utgangspunktet er hus i Risør omfattet av boplikt, dvs. at de må
bebos fast i minst 6 måneder i året, men det finnes flere unntak fra reglene, først og fremst for arvede eiendommer.

Friområdet Urheia
Litt ovenfor første sving i Urbakken peker et skilt til venstre mot “Friområde”. Dette er en av adkomstene til Urheia, en skogkledd, ca 90 meter høy ås som er byens populære nærrekreasjonsområde. Det omfatter 248 dekar, hovedsakelig bevokst med barskog. Her har kommunen etablert et omfattende turveistystem, utsiktsplasser med benker, badeplasser, etc. Men her finnes også interessante spor etter tidligere menneskelig aktivitet: kystfort fra annen verdenskrig, vannverk, steingjerder, rester etter en privat park. Til sammen utgjør de et unikt friluftsområde som brukes flittig av lokalbefolkning og tilreisende året rundt.

Risørfleken
Risørflekken ble allerede på 1600-tallet et kjent sjømerke, etter at hollandske sjømenn begynte å kalke fjellet. Med sin strategiske plassering høyt over byens havn er det synlig langt til havs. Så tidlig som i 1641 ble toller Christen Sterck, som eide området, pålagt av kongen å holde sjømerket ved like mot at han fikk oppkreve avgift av skip som kom inn på havnen. I en oversikt over fyr og sjømerker fra 1839 er synsvidden oppgitt til 45 kilometer. Fra denne tiden finnes det dokumenter som oppgir at to menn brukte to dager på å kalke fjellet. Under Napoleonskrigene i perioden 1807-1814 ble Risørflekken malt sort i et forsøk på å hindre engelske krigsskip å finne veien inn til byen. I moderne tid har frivillige foreninger (Kiwanis, Lions og Rotary) skiftet på å ta seg av kalkingsjobben.

Kystfortet i Urheia / “Festung Urheia”
Arbeidet med det tyske kystfortet i Urheia ble påbegynt i mai 1941 som ett av 279 lignende anlegg i okkupasjonsmaktens “Festung Norwegen”. Området var avsperret med piggtrådgjerder og omgitt av 37 minefelt. En av vaktpostene lå ved Urbakken 23, hvor man fremdeles kan se
spor etter vaktluken. Hovedporten lå ved dagens P-plass, der også den største kasernen lå. Mellom fjellet og kasernen var det gravd ned fem store flammekastere som ekstra sikring mot angrep. Fortet var aldri i kamp, og ingen mistet livet her i løpet av krigsårene - det eneste
rapporterte dødsfallet kom i forbindelse med rydding av miner etter krigens slutt. Etter frigjøringen i 1945 ble fortet delvis åpnet for publikum. Det norske forsvaret overtok imidlertid de sentrale anleggene, hvor det var drift av en radarstasjon med forlegninger helt frem til 1980-tallet. Hele området ble frigitt og overlatt til Risør kommune i 2012.

Kommandobunkeren
Kystfortets kommandobunker er fortsatt godt synlig nedenfor platået der det norske forsvaret senere plasserte sin radar, og som i dag er et populært utsiktspunkt. Bunkeren ble skutt inn i fjellet og inneholdt vakt- og observasjonsrom, radiostasjon, førstehjelpsrom, friskluftsanlegg,
generatorrom, etc. Herfra var det direkte telefonlinjer til alle vaktpostene og de øvrige interne anleggene. I front av bunkeren var det et 40 cm høyt vindu hvor det var satt opp to kraftige kikkerter som ga god oversikt over skjærgården og Skagerrak. I dag er kommandobunkeren, de nedre etasjene samt deler av løpegravene i det indre forsvarsområdet fylt igjen og sikret med rekkverk og låste gitterporter.

Kanonstillinger
Fortets fire faste kanonstillinger var utstyrt med franske feltkanoner med betegnelsen Canon de 105 L mle Schneider, som ble erobret under den tyske invasjonen i Frankrike. De kunne svinges 50 grader til hver side og hadde en rekkevidde på opptil 16.500 meter. Til sammen dekket de alle innselingsrutene til Risør og havområdet utenfor. I tilknytning til kanonstilllingene ble det anlagt et nett av dype løpegraver som førte til mannskaps- og ammunisjonsbunkere skutt ned i terrenget. Kanonstillingene var dekket til med store nett og kvister slik at de ikke skulle oppdages fra luften.

Bunkere
Urheia-anlegget inneholdt en lang rekke bunkere av ulik størrelse og for ulikt formål, både til mannskap og ammunisjon. Dette var “standariserte” bunkertyper som man fant ved mange andre forsvarsverk langs kysten. Kravet var at de skulle bygges med 1 meter tykk armert betong. Noen av bunkerne i Urheia hadde buet tak med betong og steindekke, andre hadde flere lag med furustokker som lå i krysslag før de ble overdekket; noen ble bygget på bakken, andre ble sprengt ned under bakken. Etter krigen ble flere av bunkerne sprengt og fylt igjen, mens Forsvaret tok noen i bruk i forbindelse med at det ble opprettet en radarstasjon på området. I dag er flere av bunkerne avlåst, men de som er åpne for publikum fremstår slik de ble bygget under krigen og vitner om en viktig del av vår historie.

Brystvern og løpegraver
Brystvern og løpegraver ble anlagt for å beskytte de tyske soldatene mot angrep fra luft og vann. Brystvernet besto av en pent oppbygget steinmur med god høyde og med flere mindre rom i muren hvor soldatene kunne søke dekning. Det er fremdeles godt synlig fra den første kanonstillingen og over mot Urvannverket og dalen nedenfor demningen Løpegravene ble for det meste sprengt ned i fjell og benyttet som sikker adkomst mellom
kanon-, maskingevær- og luftvernstillingene og de ulike bunkerne. Med få unntak er de godt bevart, og man kan fortsatt se rester etter sambandsnett og strømnett der. De hadde ofte innvendig kledning av treverk for å beskytte soldatene mot splinter og rikosjetter, og var
kamuflert med trerister dekket av furugreiner og bar.

Minefelt
Urheia-fortet var omgitt av 37 minefelt. Totalt ble det lagt ut 2066 miner, alle nøye inntegnet på kart i målestokk 1:100. De nøyaktige kartene forenklet ryddingen etter krigen, som ble påbegynt 7. juli 1945. Ryddingen ble gjennomført av 39 tyske soldater under oppsyn av engelske
fallskjermjegere. Under arbeidet eksploderte en av minene, og en tysk soldat omkom. Dette skal være det eneste rapporterte tapet av menneskeliv i Urheia de årene kystfortet eksisterte.

Urvannverket
Urvannverket ble anlagt på 1880-tallet og var Risørs andre offentlige vannverk etter Barbulivannverket (18), som ble åpnet i 1879 - frem til da hadde byens innbyggere måttet hente vann fra offentlige brønner. Det bidro til å sikre Risørs vannforsyning i over 100 år. Etter at både
dette og Barbulivannverket ble faset ut som drikkevannskilder på 1980-tallet, ble det et populært område for badeliv om sommeren og skøyteløp om vinteren.

Finnes park
På 1870-tallet bygget Stian Herlofsen Finne og hans kone Clementine Carstensen sveitservillaen Furuly i Urheia. Den gang fantes det ikke kjørevei opp, så adkomsten gikk fra Finnes eiendom Solsiden 8 og opp den bratte heia. Senere ble det anlagt vei inn fra Urbakken. Huset ble opprinnelig brukt som sommerbolig, men ble etterhvert familiens permanente bolig. Rundt Furuly anla Clementine Carstensen en stor hage med dam, beplantninger, spaserveier og et lysthus ytterst på pynten over Solsiden. I dag er det lite eller ingenting igjen av hus og parkanlegg, selv om man kan få øye på rester etter husets grunnmur. Furuly ble revet av tyskerne under annen verdenskrig, da de mente det kunne hjelpe de allierte til å lokalisere fortet i Urheia.

Barbulivannverket
Barbulivannverket var Risør kommunes første offentlige vannverk, åpnet i 1879, med en kapasitet på 50.000 kubikkmeter. Året etter var bare 17 hus med innlagt vann tilkoblet det nye vannverket, men etterspørselen var stor, så allerede samme år ble det bevilget penger til å bygge demningen i Barbulia høyere og øke dimensjonene på vannrørene ned til byen. Barbulivannverket ble avviklet som drikkevannskilde på 1980-tallet, og inngår i dag i det offentlige friområdet.

Lysthus og lyskaster
Ved toppen av stien fra Solsiden og opp til Urheia fantes et lysthus med utsyn over byen og havet. Det er uvisst når det ble bygget, men det må ha vært en gang i andre halvdel av 1800-tallet. Der hvor lysthuset lå, sprengte tyskerne ut plass til en lyskasterstilling. I tilknytning til denne ble
det bygget to mannskapsbunkere, den ene med utsikt mot byen. Foran og delvis ved siden av den fremre bunkeren ble det laget en løpegrav med fundament for en maskingeværstilling. Foran lyskasteren og maskingeværstillingen ble det anlagt fire minefelt som sikring mot angrep fra bysiden. Det ble også påbegynt løpegraver mot de indre delene av Urheia-anlegget, men de rakk ikke å bli fullført før krigen var over. De to mannskapsbunkerne ved lyskasterstillingen ble restaurert og sikret av Risør kommune på 1990-tallet.